Abonner på nyheter
Kontakt oss

Administrasjon:
Nytorget 1

Avdelingsleder Vest:
Tone Haraldseth

Avdelingsleder Øst:
Kalle Eide
 

Fritidsklubbenes oppgave og plass

Skrevet av: , publisert 22.02.2013

 Informasjonen er hentet fra Ungdom og fritid - landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus sine nettsider www.ungogfri.no

 

Kort historikk

Den kommunale fritidsklubben er ikke en gammel institusjon i norsk sammenheng. Den første klubben åpnet riktignok i 1953, men den store utbyggingen på landsbasis skjedde ikke før på 60- og 70-tallet. Bakgrunnen for opprettelsen av klubbene var at fremveksten av en ny ungdomskultur knyttet til det gryende generasjonsopprøret i
amerikanske og vesteuropeiske storbyer, deriblant Oslo, som synliggjorde ungdom på en helt annen måte enn tidligere. Ansamlinger i sentrumsområdene, med innslag av støy, rus og utagerende adferd ble koblet med en provoserende symbolbruk. Erfaringer fra andre storbyer i Europa og i USA, hvor denne utviklingen hadde kommet lenger, utløste en bekymring blant byens myndigheter om hva som ville skje hvis man ikke foretok seg noe. Hva var det ungdommen egentlig ønsket? Ett av svarene dreide seg om ”steder å være”. Man så behovet for møtesteder innendørs, hvor ungdom kunne treffes på fritiden, og hvor det kunne tilrettelegges for spennende samvær og aktivitet.

 


Som en viktig forutsetning for klubbvirksomheten lå behovet for ikke bare å gi et generelt fritidstilbud til all ungdom, men å gjøre dette på de unges egne premisser. Dessuten var innslaget av voksne viktig. Ved sin tilstedeværelse i ungdomsmiljøet, skulle klubbarbeiderne imøtekomme behovet for råd og veiledning. De skulle knytte bånd til ungdommen, og på den måten sikre en god og stabil voksenkontakt.

Det var i Norge særlig to statlige utredninger som kom til å spille en rolle for den videre satsingen på fritidsklubber utover i landet. Den første var Utredningskomitéen for Ungdomsarbeid, som framla sin innstilling i 1971. Komiteen påpekte at det burde være det offentliges plikt å tilrettelegge for et bedre fritidsmiljø og å anerkjenne
ungdommens rett til et variert fritidstilbud.

Den andre var Regjeringens Ungdomsutvalg som noen år senere leverte to innstillinger. Her ønsket man å gjøre fritidsklubbene til en del av oppvekst- og familiepolitikken. Begge utredningene var svært positivt innstilt til fritidsklubber, noe som blant annet kom til uttrykk i ønsket om å sidestille det kommunale og frivillige ungdomsarbeidet. Selv om disse utvalgene i fikk begrenset praktisk politisk innflytelse, så var det sådd tanker og ideer som ville få ideologisk betydning for
feltets videre utvikling.

Fra midten av 80-tallet og utover 90-tallet fikk fritidsklubbsektoren en oppsving. Statlig støtte førte til flere klubber. Da denne forsvant, gjorde mange klubber det samme. Dårlige registreringsordninger førte til at tallene her er usikre og siden 2002 har alle kommunene vært pålagt å registrere klubbene i Kostra (Statistisk sentralbyrå).

I dag ser vi at fritidsklubbene ikke er noe politisk tema på nasjonalt nivå. Det finnes ingen offentlige støtteordninger eller nasjonale forskrifter for sektoren. I Barne- og likestillingsdepartementets samlede oversikt over satsning på barn og ungdom, ”Regjeringens mål og innsatsområdet i statsbudsjettet for 2007” finner vi de ulike støtteordningene for barne- og ungdomsarbeid. Flere av disse er ordninger som også klubbene kan søke på, men det er ingen egne støtteordninger verken for oppstart eller drift av fritidsklubber lenger.

En av ordningene som fritidsklubbene benytter seg av er ”barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn”. Dette er en ordning som omfatter 23 bykommuner, og som har som formål å bedre oppvekst- og levekårene for barn og ungdom. Departementet opplyser at det er mange fritidsklubber som benytter seg av denne ordningen til å finansiere
aktiviteter og tiltak.

Frifond er et annet slikt eksempel. Dette er en støtteordning der tippemidler skal gå til lokal aktivitet. Midlene deles ut via Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner til Ungdom & Fritid. Ungdom & Fritid delte i fjor ut over 5,2 millioner til aktiviteter i sine medlemsklubber.

Det kan synes som om de manglende nasjonalpolitiske prioriteringene henger sammen med de manglende formelle rammebetingelsene. En kan spørre seg om de formelle rammebetingelsene ville være på plass dersom det var et sterkere politisk fokus på dette området. Vi ser at gruppen som bruker disse tiltakene er ungdom opp til 18 år, og man kan undres om ikke dette feltet hadde fått større politisk oppmerksomhet dersom det var 650 tiltak rettet mot en gruppe som faktisk hadde stemmerett.

 

Idé og begrunnelser

Fritidsklubben er en kommunal institusjon som retter seg mot barn og unge, fortrinnsvis i alderen 10–18 år. Dens oppgave er å sikre gode oppvekstmiljøer og bidra til positive aktiviteter og samhandling mellom individer og grupper. Som et fritidstiltak vil den utgjøre både et alternativ og et supplement til de frivillige organisasjonene. På grunn av sin åpne form, vil fritidsklubben fange opp barn og unge, som av ulike grunner ikke deltar i foreningslivet. Men den gir også et tilbud til aktiv ungdom som ønsker en sosial base eller en frisone for sitt engasjement. Slik vil den kommunale og frivillige innsatsen utfylle hverandre og støtte hverandre til felles beste for samfunnet. Det er viktig å understreke at det innen ungdomstiltak eksisterer store forskjeller. Det finnes ikke én ”riktig ” måte å jobbe på, noe som gjør at tiltakene er mangfoldige, ulike og med mangeartet tilknytning og tilhørighet. Vi finner alt fra allaktivitetshus, motorsentre, rockeklubber, medieverksteder og ungdomskafeer til mer tradisjonelle ungdomsklubber. Tiltakene drives ulikt både med hensyn til indre organisering og antall ansatte, tiltakene er også ulikt organisert innen den kommunale driften. I enkelte kommuner eksisterer det egne ungdomskontorer, i noen kommuner er tiltakene organisert i sosialenheten, i andre i kultur- eller oppvekstenheten.

Som en del av den kommunale virksomheten vil fritidsklubben inngå i et nettverk av tiltak. Den finner sin naturlige plass mellom de sosiale tjenester og de ulike kulturinstitusjonene. Her kan klubben utgjøre et bindeledd og en møteplass for flere forskjellige fagtradisjoner og tenkemåter: Ressurs og problem, bygging og forebygging, egenutvikling og solidaritet. Klubbens fleksible driftsmodell gjør det mulig å favne hele dette spekteret. I sitt daglige arbeid vil den derfor være en naturlig samarbeidspartner med skole, barnevern, helsetjeneste, utekontakt, PP-tjeneste og politi. Klubbens kontakt og erfaringer med ungdomsmiljøene vil utgjøre viktige korrektiver til de andre instansenes arbeid.

Fritidsklubbens plass i de kommunale budsjettene er derimot svak. Det vil alltid være de lovpålagte tjenestene som prioriteres. Som institusjon har klubben ingen beskyttelse i lovverket. Det finnes heller ingen forskrifter som regulerer driften og som stiller krav til denne. I velferdssamfunnet Norge kan dette synes rart. Særlig tatt i betraktning det fokus som både politikere og media har satt på utviklingen i ungdomsmiljøene. Det er i dag en utbredt bekymring for utviklingen med hensyn til rusmisbruk, voldsutøvelse og rasisme. Alle synes å enes om viktigheten av gode oppvekstmiljøer og forebyggende tiltak. De kommunale budsjettene må derfor gi rom for slike tiltak i framtiden.

Videre er det grunn til å hegne om fritidsklubbene i en tid der det kommersielle presset mot ungdom øker. Fritidsklubben bør være en ikke–kommersiell møteplass som skal gi rom og plass for alle, uavhengig av ferdigheter og inntekt.

Det har de siste årene blitt ført en kamp fra flere hold for å få lovfestet klubbene gjennom en ungdomslov og dermed minske uforutsigbarheten mange klubber må leve med. Uten en forankring i lov eller forskrift finnes det ingen rammer for hva dette feltet skal være, og ingen kvalitetskriterier for ungdomsarbeidet. Det blir enorme variasjoner mellom kommunene og i kvaliteten på tilbudene. For å få bort denne uforutsigbarheten der kommunene kan satse og kutte som de vil, ønsker man å formalisere og forankre sektoren gjennomlov og forskrift.

 

Rolle og funksjon

Fritidsklubbenes samfunnsmessige rolle er bredt diskutert. Det kan likevel virke som fire sentrale områder har hatt en allmenn tilslutning:

Ungdom trenger trygge og uformelle møteplasser
• Ungdom trenger hverandre. Gjennom samvær knyttes vennskap. I dag er mange tilbud veldig spesialiserte. Interesse for og ferdigheter i en bestemt aktivitet er ofte avgjørende for deltakelse. På fritidsklubben kreves det verken spesielle ferdigheter eller kunnskaper for å delta. Klubben er en nøytral arena hvor ungdom med ulik kulturell og sosial bakgrunn møtes, og ulike verdisyn og interesser brytes. Det er en inkluderingsarena for all type ungdom. Dette er fritidsklubbens fortrinn og styrke. I tillegg har det fra begynnelsen av vært et grunnleggende prinsipp at fritidsklubben skal være rusfri.

Ungdom trenger å utvikle sosiale ferdigheter
• Fritidsklubben er et samfunn i miniatyr. Den har både formelle og uformelle strukturer. Her kan barn og ungdom tilegne seg en demokratisk praksis og trene seg opp i medbestemmelse. Det å sette seg mål for aktivitetene er ikke de voksnes sak. De unge lærer at deres deltakelse er nødvendig for at ting skal skje. Samtidig er veien til målet minst like viktig. For å realisere sine ønsker trenger man å samarbeide: Å målbære egne meninger, lytte til andre, løse konflikter, ta ansvar og lede andre. Ikke minst lærer man å tilpasse seg demokratiske strukturer og spilleregler, plikter og rettigheter, gjennom å ”gjøre det selv”.

Fritidsklubben er en arena der ungdommer kan bygge opp nye kvalifikasjoner på måter som skolen ikke har anledning til. I møtet med voksne de får tillitt til kan de få prøve ut ferdigheter som gir dem økt mestringsfølelse og selvtillitt. I ungdomsklubben lærer ungdommene å ta ansvar, til å stake ut en kurs og til å utvikle sin egen evne til refleksjon.

Ungdom trenger verksteder for egenprodusert kultur
• Vi lever i et samfunn, hvor voksenprodusert barne- og ungdomskultur opptar en stadig større plass i markedet. Her blir de unge tildelt en rolle som konsumenter av ferdig utviklede produkter. Men barn og ungdom trenger også egne arenaer, hvor de kan få utvikle sine egne kulturelle uttrykk – på egne premisser. Fritidsklubben er et slikt sted, hvor kreativiteten gis rom til å utfolde seg. Musikk, dans, film og teater - mulighetene er mange. I fritidsklubben utdannes fremtidens kulturutøvere, og her formes fremtidens kulturuttrykk. Ungdom trenger stabile voksne rollemodeller

• Barn og ungdom trenger voksne. I takt med samfunnets raske skiftninger er det nødvendig at voksne står for tydelige verdier, og at de klarer å formidle disse til dagens unge. Fritidsklubben er godt egnet til dette. Her spiller de ansatte en annen rolle enn foreldre og lærere. I klubben skjer møtet med ungdom på andre premisser, man er ikke bundet til pensum eller familiebånd. I stedet for å lede de unge gjennom styrende programmer, er møtet friere og basert på de unges initiativ. Klubbarbeiderens rolle er tilretteleggerens og veilederens, en som har tid til å lytte og samtale - om både etiske og hverdagslige problemer.

 

Pedagogisk tilnærming

Kulturpolitisk forankring

Klubbene argumenterer ofte med at de er ungdomskulturelle arenaer hvor ungdom kan utvikle kompetanse på ulike områder, og hvor de kan drive med aktiviteter tilrettelagt av, med og for ungdom. Denne argumentasjonen er viktig, og gyldig også på nasjonalt plan. Vi ser at mange av de artistene som har nådd langt i Norge har sin opprinnelse i et bandrom på en fritidsklubb; Madrugada, Dum Dum Boys, Jan Garbarek og Samsaya har alle startet sin karriere med et slikt utgangspunkt. Den kulturpolitiske argumentasjonen handler derfor om at vi må sikre arenaer for å utdanne fremtidens kulturutøvere.

Et viktig begrunnelsesargument er at ungdom har rett på et selvstendig kulturliv. De fleste av de kulturelle arenaene vi har i Norge er tilrettelagt av voksne, for voksne. Det er ingen som argumenterer med at disse skal ha en sosialpolitisk funksjon, at for eksempel det nye operabygget er viktig for å forebygge rus og kriminalitet blant voksne. Dette er imidlertid oftest argumentasjonen når man skal etablere tiltak tilrettelagt for ungdom. Det er lite sannsynlig at dette er en argumentasjon ungdommen selv føler seg komfortable med. Det er derfor viktig at man fortsetter å holde på den kulturpolitiske argumentasjonen for fritidsklubb – at klubben har en funksjon i seg selv, og at ungdom skal få tilgang på en arena de selv er med på å definerer.

Dette bidrar til å sikre at fritidsklubben fortsetter å være et tiltak som er åpent for alle – og ikke et tilrettelagt tiltak for spesielle grupper. I dagens samfunn ser vi at arenaer som inkluderer på tvers av alle skillelinjer er utrolig viktige virkemidler for å bygge ned fordommer.

 

Sosialpolitisk forankring

Det kan imidlertid få konsekvenser å forankre klubbvirksomheten i andre virksomhetsplaner og budsjetter enn innen det sosialpolitiske: ”Det hefter andre betenkeligheter ved å skille klubbene fra sosialetaten, ikke minst økonomisk. Statlige overføringer knyttet til prioriterte satsninger i kommunene handler i stor grad om sosiale problemstillinger og utfordringer” (ibid:29). Dette er bakgrunnen for at man ofte ser en sosialpolitisk argumentasjon i et stort antall søknader om tilskudd til aktiviteter og tiltak for barn og unge. Rideskoler, skateramper og bordtennisbord er eksempler på tiltak der man argumenterer med at de vil virke rusforebyggende. Det kan diskuteres hvor mye faglig hold det er i en slik argumentasjon. Schancke sier : ”teori og empiribasert forebyggende innsats kan hevdes å være kunnskapsbasert forebygging, dvs en tar utgangspunkt i relevant teori og tiltaksforskning/empiri når tiltak skal iverksettes” (Schancke 2003:28). Er det mangel på kompetanse eller mangel på midler til generelle kulturaktiviteter som fremtvinger en argumentasjonen om forebygging i forhold til slike tiltak? Dersom det hadde vært tilstrekkelig med midler i kommunenes budsjetter til å støtte kulturaktiviteter for ungdom, ville søknadene på midler til å drive rusforebygging muligens ha fått et mer faglig fokus. Sosialetaten vil kunne besitte mye av den forståelse og fagkunnskap som kan sikre klubbenes særart. Integrering av minoritetsgrupper som eksempelvis funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede, flyktninger og innvandrere angår i høyeste grad fritidsklubbenes daglige drift. Barnevernet, som ofte jobber med klubbungdom, har ifølge barnevernloven øremerkede midler til forebyggende tiltak. Om man skal legge en kunnskapsteoretisk plattform til grunn for planarbeidet med forebygging i kommunene, vil det å sikre samarbeid og koordinering mellom de ulike tiltakene, samt intervensjon og aktiviter over tid, være det grunnleggende. At fritidsklubbene skal inngå som en del av dette grunnlaget forutsetter at de innlemmes i det faglige samarbeidet og inngår i det kommunale planverket. Slik blir viktigheten av klubbens eksistensgrunnlag mer synlig, noe som gjør det vanskeligere å legge klubbene ned.

Schancke tar for seg ulike strategier i forhold til det forebyggende arbeidet. Konklusjonen er at en sosial-økologisk forståelse er å foretrekke, og han kommer med følgende anbefalinger:

  • Det bør tilstrebes å tenke bredde i iverksettelse av tiltak
  • Tiltak bør utformes og tilpasses målgruppen
  • Tiltak bør planlegges
  • Tiltak bør utformes med et kritisk fokus på realistiske rammer og det bør arbeides ut fra et langsiktig perspektiv
  • Tiltak bør som hovedregel organiseres innenfor barns og unges normale oppvekst- og læringsmiljøer
  • Tiltak bør rettes mot kontekstuell endring heller enn mot individuell endring
    (Schancke 2003: 74-76).


Dette kan brukes som argumentasjon for at det bør sikres en planmessig og helhetlig forebyggingspolitikk forankret i det kommunale planverket, og at fritidsklubben bør være en del av dette. De ulike tiltakene i kommunen bør ses i sammenheng og klubben bør gis gode rammer for å drive langsiktig planlegging og implementering. Fritidsklubben inngår som en del av de unges normale oppvekst- og læringsmiljø, er i høy grad tilpasset målgruppen, og har gode muligheter til å jobbe for en kontekstuell endring i ungdomsmiljøene. En satsning på fritidsklubbene med et faglig fokus i bunn vil derfor kunne sies å ivareta en slik sosial-økologisk strategi i det forebyggende
arbeidet.

Ser vi på kulturetaten og de etablerte kunst- og kulturtjenestene, lever de i dag trangt på de kommunale budsjettene. Tradisjonelt innehar denne etaten stor kompetanse i kulturutviklingsarbeid og kulturformidling, men mindre i de mer forebyggende og holdningsskapende aspektene ved ungdomsarbeid. Faren er absolutt til stede for at de «hjemløse» fritidsklubbene her kan bli et stebarn, uten en forankring i et tverrfaglig helse og sosialfaglig miljø. Dersom klubben inngår som et av tiltakene i et faglig miljø der både helse-, kultur-, sosialfaglig etat jobber sammen, vil klubben kunne være en støtte på mange områder for de som benytter klubben. Man vil kunne fange opp problemer tidlig, og ha en mulighet for tidlig intervensjon.

Vi vil ut fra dette argumentere for at fritidsklubbene bør forankres både sosialpolitisk og kulturpolitisk. Klubbene som tiltak bør samarbeide tett med andre instanser og delta på de arenaer hvor saker som angår barn og unges oppvekstmiljø behandles. Organiseringen av ungdomsarbeidet bør ivareta behovet for tverrfaglighet mellom mange felt og sektorer.

 

Modell og metode

Fritidsklubbens interne virkeområder kan grovt sett deles i tre deler:

 

”Åpen dør"-virksomheten

Hvordan klubben tilrettelegger denne uformelle delen kan være forskjellig. Noen steder dreier det seg om en sittegruppe i tilknytning til inngangspartiet, andre steder kan det være en enkel kafé. Her kan ungdom droppe innom etter skolen eller på tidlig kveldstid. Enkelte klubber har også et slikt tilbud på lørdags formiddag. I denne type virksomhet er aktivitetsprofilen lav. Aviser og tidsskrifter kan være tilgjengelige, noen steder tilrettelegges det også for generelt informasjonsmateriell om aktuelle skole- og ferietilbud. En PC kan gi tilgang til internett for dem som ikke har slike muligheter hjemme.

Andre benytter anledningen til å melde seg på en gruppeaktivitet eller en weekendtur i klubbens regi. Vanligvis gis det også muligheter for samtaler med en av de voksne lederne. Her kan det dreie seg om alt fra leksehjelp, jobbsøking, planlegging av aktiviteter og personlig rådgivning.

 

Den sosiale møteplassen


Selve livsnerven i klubben er de åpne kveldene hvor ungdom møtes til upretensiøst samvær. Diskoteket er her det naturlige samlingspunktet, enten man er aktivt deltagende på dansegulvet, eller man nøyer seg med å betrakte det hele fra tilskuerplass. Kjøkkenet eller kiosken er et annet viktig tilholdssted, hvor det både lages og selges enkel mat og drikke. Denne sonen gir nok for mange en følelse av noe hjemlig, og en tilhørighet til klubben som noe mer enn ”et sted å være”. De åpne klubbkveldene gir også rom for ulike spill, hvor biljard og bordtennis er ”klassikerne”. Fra tid til annen arrangeres program med tematisk innhold, men også konkurranser og samlinger. Ungdom bør selv være ansvarlig for dette. Som deltakere over tid i et slikt miljø, vil man få gode muligheter til å bli kjent med hverandre og til å samhandle – på tvers av bakgrunn, alder og kjønn.

 

Gruppeaktiviteter


Gjennom deltakelse i det åpne miljøet kan de unge bli trukket med i ulike typer aktiviteter. Dersom det er flere som deler den samme interessen blir det mulighet for å starte en egen kultur- eller aktivitetsgruppe. Disse kan være selvdrevne, mens andre krever en voksen instruktør. Klubbstyret kan være en koordinerende instans, og eventuelt velge å gi gruppa et lite etableringstilskudd. Aktivitetene varierer fra små grupper innen for eksempel forming, til større tiltak som dreier seg om media og teknologi. Begrensningene ligger ikke i ungdommens fantasi og tiltakslyst, men i strukturelle forhold som romkapasitet, utstyr, kompetanse og økonomiske midler. Det er allikevel viktig at de voksne klubbarbeiderne ikke lar seg hindre, men bruker ressurser på å veilede ungdom i hvordan løse det slik at tiltakene lar seg realisere.

 

Juniorklubb

De har vært en tendens de siste årene til at flere fritidsklubber starter opp juniorklubb. Målgruppen her er yngre noe som resulterer i andre utfordringer. Juniorklubben har gjerne en stor brukergruppe som bruker tilbudet fast hver gang, hvor flere går i samme klasse og kjenner hverandre godt. Juniorklubben bør ta tak i de unges ressurser, utvikle dem og bidra til å skape nettverk og et trygt miljø. De bør gis et tilbud hvor de får utviklet og dyrket sine interesser og kreative sider.

- Det kan være veldig varierte tilbud, men generelt er det mindre fokus på store arrangement/aktiviteter som gjerne er vanlig på ungdomsklubb hvor brukerene er mer selvdrevne.